Nye Skalder - Norden-Nytt 07

Plata består av visesangere som har gjennomført utdanningen i Kungälv. Folkehøyskolen fikk viselinja etter påtrykk fra organisasjonen på slutten av 80-tallet. Linja har siden det blitt skolens flaggskip og med Hanne Juul til rors fyller den 20 år i år. Nesten fem hundre elever ligger i kjølvannet. Den 29. og 30. juni blir det fest i skolens lokaler med viser, konserter, pedagoger og ferdigutdannede artister.

Det var Nordvisa som kom med idéen og påtok seg å bekoste prosjektet til tross for begrensede midler. Det gamle proggstudioet Nacksving Studios har mastret skiva mens Hans Falberg står for grafisk design og utforming av coveret. Lynn Hedin har gjort utvalget av låtene som er med. All musikken er hentet fra tidliger utgitte plater. Lynn synes prosessen med å lage skiva har värt moro og er imponert over kvaliteten. Hun er også begeistret over at alle har sagt ja til å være med.

NB: Det blilr også en visefestival på Musiken Hus i Göteborg 28. juni kl 19. Les mer på Folkehøgskolens egne sider.

Politisk visesang får nytt liv i København

Skaldene Amund Bjønness og Øyvind Rauset spilte for fullt hus på Viselaboratoriet i PH-Cafeens store konsertsal ved Halmtorvet torsdag 12. april 07. Andre fra Norge var Terje Hilanmo og Per-Anders Elvertrø fra gruppa Vømlingan. Fra Sverige kom Kristian Svensson og Åsa Bällsten, fra Danmark Søren Sørensen (bak viseboka "Nordens Sange").

Temaet for konserten var "Den pollitiske vise i Norden". Våre skalder tok det historiske overblikk fra Sinclairvisa, via "Gategutt" og "Kor e hammaren, Edvard" og fram til 1985 med Halvdan Sivertsens "Amerika", mens Vømlingan tok vømmøl-perioden fra 1974 og fram til nå. Konserten samlet fullt hus og hadde fått en helsides forhåndsomtale i Dagbladet Arbejderen.

Viselaboratoriet i København drives av Per Warming, og startet i oktober 2004. Fra deres nettside: "Vi vil finde den politiske vise – død eller levende!" - skrev vi, da vi åbnede laboratoriet som en del af Danmarks Sociale Forum. Nu har vi fundet den, og den er afgjort mere levende end død. I dag siger vi, at laboratoriet er et mødested for folk, der vil synge politiske viser, lytte til politiske viser og snakke om politiske viser."

Bra lyd og dynamikk gjør seg på scenen

28. februar var det slippfest for Lucas Stark og Bruksorkestern på den gamle kinoen Aftenstjernen i Göteborg. Øl, vin og visesangere stod for oppvarmingen i rommet utenfor salen. Inne på teateret fikk vi gamle skillingsviser fremført på en ny, merkelig måte.

Plata er et eksperiment med urgamle skillingsviser i gjennomtenkte arrangment. Trommesettet og ståbassen komper kjent og kjært eller eksperimenterer til fingertuppene. Tangentene låter som en blanding av kirkeorgel ispedd ishockeyriff. Livet Nord sjelfull fele gir plata liv. Lucas Stark har en bra stemme og vet å bruke verktøyet. Plata er bra, men konserten er bedre.

Når vi kommer inn, forstår jeg at orkesteret gjennom konserten er i sitt rette element. Sist jeg var her fikk jeg holde for øra når Dan Viktors ville menn og lydmenn jobbet på et lydnivå lokalet ikke klarte. Men denne gangen var det perfekt. Et slikt lokale har en viss akustikk man må ta hensyn til og det gjorde Bruksorkestern. Dynamikken er effekten i plata og live funker det bedre enn på cd’n. Lucas var sikker i sin sak og ble kveldens konge, det var det ingen tvlil om.

Lucas vet nok at det er live han er best og at plata er en måte å bekrefte sin eksistens. Jeg klør meg i hodet og spør meg selv: "Hvorfor er man først seriøs etter en utgivelse?" Tenk om orkesteret reiste rundt og spilte for levende folk istedenfor å sitte timesvis i studio. Jeg vil framfor alt oppfordre folk til å fange denne gjengen på scenen.

Historien om mannen med den røde gitar

Det finnes gitarer med alle slags farger og fasonger - det vekker ikke stor oppmerksomhet om den er sort eller hvit, har logo eller ikke. Men for et halvt hundre årsiden ble en diger plakat med en rød gitar til et trekkplaster for nær og fjærn. Etter dette ble "den røde gitaren" et begrep i Norge.

Det er vanskelig å bygge en image ut fra en spesiell farge på instrumentet om det ikke ligger noe mer bak. Det var såklart "en politisk farge" men gitaristen hadde en sterk dragningskraft. Det var Tryggve Aakervik som eide og dro i strengene på den røde gitar. Han var ingen bra gitarist, men desto større sanger. Han hadde en kraftfull, vakker og mandig stemme.

En nær stjerne

Jeg kjente Tryggve gjennom familien, og slik jeg opplevde var han ingen vanlig mann. Når han kom inn i rommet kunne vi alle kjenne at han var der. Det var endel logiske grunner til dette, som at han pratet høyt og tydelig uansett om vi var ute eller inne. Han tok stor plass og hadde mange meninger. Likevel har jeg sett andre gjøre det samme uten hell. Tryggve gjorde dette helt automatisk og naturlig. Jeg fikk bare oppleve hans alderdom, men den ga meg innblikk til en hel del. Jeg forstår at vi får den stemmen vi bruker. Har møtt flere sangere og pedagoger som legger vekt på daglitalen. Sangenstemmen kommer fra de samme stemmebåndene som vi prater med. Pusten styres av de samme musklene o.s.v. Å styre fokus er en viktig egenskap når du står framfor en forsamling og skal lede den i allsang. Tryggve viet sitt liv til å synge arbeiderviser og han var en mester i å være forsanger gjennom hans evner til å ta ann.

Det som betyr noe

På slutten begynnte jeg å lure på om sang karrieren havnet i skyggen for politiken. Jeg undret om han ville vært "større" om han hadde sunget populære melodier. Siste gangen jeg besøkte Tryggve og Gerd kunne jeg ikke holde meg fra å spørre om han sang andre sanger. Jeg lurte på om han sang amerikanske klassikkere som Frank Sinatra hadde sunget eller liknende.

Svaret jeg fikk var kort og konsist: "Jeg synger om det som betyr noe for meg!" Det ble sagt på en slik måte at det ikke var noe tvil om hva han mente. Tonen i stemmen var myndig og bred. Alle orda var like viktige. Rytmen var avslappet og pausen etter "synger…" ga meg tid til å kjenne hva sangen var når han sang den. Jeg forstod at framfor meg var det en politisk sanger som fremdeles var ærlig og redelig mot sin kunst. Tryggve Aakervik kunne formidle sitt budskap, han var troverdig og han trodde på det han sang.

Myten om arbeidersangeren

Det blir ofte historier rundt betydningsfulle personer. Folk som berører og inspirerer oss er de vi velger å prate om. Hva vi sier om dem er vår virklighet. Det behøver ikke være den almenne sannhet. Hvordan personer oppfatter seg selv har lite å gjøre med hva andre mener. Jeg har alltid ment at Tryggve var mannen med stemmen, at han ble mannen med den røde gitar sier meg en hel del om hans rykte. Gjennom mitt liv har jeg møtt mange mennesker som kjennte til hans sang og gitar. Jeg tror han valgte gitaren for det var et folkelig instrument som var lett å bære med seg. Hvem som fant på å male den rød er umulig å si. Den har nå iallefall fått en sang, men for meg handler den om mannen. 18 januar 2007 er det et år siden Tryggve Aakerviks bortgang. I den forbindelse vil jeg minne om hans fyldige, vakre stemme og forsikre omverden om at strengene er byttet og "Den Røde Gitar" lever i beste velgående.

Bildet: Den Røde Gitar vare en gave fra Det Norske Arbeiderparti til 60-årsdagen i 1977 - gikk i arv til sønnen Rolf Aakervik, som har gitt gitaren videre til Martin. Foto/collage: Martin Aakervik.

Min røde gitar

Det bruser i strengene under min hånd
Nå synger min røde gitar.
Den er ikke kostbar og sjelden og sånn
men hør for no’n toner den har!

* * *
Fra våren her hjemme, fra sommerens vang,
Fra høstgule kornåkres glød
fikk hverdagens harpe sin prunkløse sang.
Den synger om blomster og brød.

* * *
Gitaren har klangbunn. Várt fanger den inn
det nære og levende nu.
Bak strengene skjelver et lyttende sinn,
en verden av glede og gru.

* * *
Jeg er ingen underlig svermer som går
med blikket mot stjernene vendt.
Jeg synger en vise som alle forstår
og spiller et kjent instrument.

* * *
Jeg lever – jeg lider og ler som du selv.
Jeg synger ... i lengsel og tross.
En dag er min sang som den speilblanke elv
en dag som den skumkvite foss.

* * *
Den dirrende tone bak alt det som skjer
skal sangerens hjerte gi svar.
Og strengene bruser. De gråter og ler.
Nå synger min røde gitar!

Et herlig visetreff fyller 25!

Särö ligger sør for Göteborg som en idyll på en liten halvøy med utsikt over skjærgården. Her finnes spor av den gamle toglinja som fraktet badegjester, konger og vanlige folk. Hit kom de for å kose seg og nyte naturen. Denne øya er fremdeles en perle og blir godt besøkt.
Hva som er spesielt med dette stedet, vet du når du har vært der...

Første helgen i november er det visefolket som "invaderer" det luksuriøse Säröhus Hotell. Selv om dette er et visetreff kan man godt ta en dukkert i det kombinerte innendørs/utendørsbassenget. Eller hvile i jacussien med et bad for kjærligheten eller sjelefreden. Som Chris Jangerlöv sier "det er deilig å komme til Särö!"

Men det har ikke alltid vært slik. For 25 år siden fantes et trettitalls senger og et nittitalls besøkende. Folk lå over alt, og om du fikk plassen med bena under senga var du tvunget til å ligge i samme stilling hele natta, for det var umulig å snu seg. "Särö har aldri vært synonymt med å sove" forteller Chris og ler, "hit kommer folk for å treffe nye mennesker og ha det trivelig."

Chris Jangerlöv er primus motor for visetreffet og den som har holdt i de praktiske tingene helt fra begynnelsen. Det var for 27 år siden Visans Vänner i Göteborg og hotelleieren Torgny Berndtsen knyttet kontakt, og det første treffet ble realitet kort tid etter. Fra første stund var dette et nordisk arrangemang slik Tuddal hadde vært det siden 70-tallet i Norge. "Det hendte vi reiste på helgeturer til Oslo og bodde hos gode venner der, bare for å møtes", minnes Chris. "Vi var jevngamle og hadde samme interesse," forklarer han.

Visetreffet foregår over en helg, og på 10 årsjubileet var det for første gang tre retters festmåltid inklusiv drikke på lørdagen. I dag er Visskolans opptreden og middagen en tradisjon. Den åpne scenen er i virksomhet hele helgen og varer til langt på natta både fredag og lørdag. Alle har muligheten til å vise seg fram og nesten alle gjør det. Uansett om det er på dansk, svensk, færøysk, finsk eller norsk. I år kan det til og med bli på islandsk. "Det er alltid periodevis besøk fra de fjerntliggende områdene" sier Chris.

De siste fem årene har treffet vokst seg nesten for stort. "I år har vi for mange påmeldte" sier Chris bekymret. "Vi har nok senger, men det er middagen som er problemet. Vi klarer bare å ta hånd om 238 i spisesalen." På spørsmålet om det er merkbart at treffet har mer enn doblet sin størrelse, svarer Chris: "På den tiden da vi var omtrent hundre stykker var det mere intimt enn i dag. Alle rakk å treffe alle. I dag er det lettere å bli sittende med sine egne, men dette er en møteplass for den nordiske visa og det nordiske miljøet. Her skapes nye kontakter og den yngre generasjonen kommer til, noe som er unikt." For første gang kommer det besøk fra Visskolan i Västervik. "Jeg håper vi kan gi dem litt tid under middagen" sier Chris. Särö har gjennom viselinjen på Nordiska Folkhögskolan alltid presentert nye stjerneskudd, og i år er det altså to viseskoler som kommer, "De unge er godt representert i år," avslutter Chris Jangelöv.

Om Särös visetreff sammenlignes med et skip, er Torgny Berndtsen skroget, Chris Jangelöv seilene og Hanne Juul den nye visevinden. Med dette takker vi i Nordvisa ildsjelene og gratulerer med 25 herlige år!

Sverige: Ny Riksorganisasjon for viser

Nå har viseklubber og foreninger i Sverige endelig stiftet en Riksorganisasjon. Det har tatt mange år fra idéen ble sådd til den ble virkelighet. For hva skal en liten klubb med en stor riksorganisasjon? har man sagt. Ja, hva skal man med det?! Jo, det handler om at alle musikksjangere som har støtteordninger fra stat, har en landsdekkende organisasjon. Kanskje Sverige (som Norge) kan få et kontor med en 60% stilling, der man samler info fra hele landet. Istedenfor å måtte grave opp alt selv, vil artister som vil turnere nå ha et kontaktpunkt det er det lett å prate med. Noen som kjenner terrenget og kan gi tips om hvem og hvor det er verdt å henvende seg. Antagelig vil det resultere i noen ekstra tilbud om jobber på klubber, kafeer, biblioteker, eldresentre eller skoler.

Så vidt jeg vet er det rundt 20-25 år siden idéen første gang kom opp, og da var den lite populær. I Sverige der visa kanskje står sterkest, kom den nordiske organisasjonen til før den svenske. NordVisa har virket i over 20 år og vært en forkjemper for denne tanken. I Västervik ble det dannet en landsorganisasjon for å bevare festivalen der. Men den kan ikke hjelpe en klubb i for eksempel Umeå. Det er først med denne stiftelsen, som har fått en riktig demokratisk utforming etter intiativ fra klubber i hele landet, at visa får stå i sentrum. Klart vi også skal bevare festivalen i Västervik, men riksorganisasjonen er noe helt spesielt. Det er nå tid for oss i Norge til å bruke vår organisasjon. Vi er i dag den eneste nasjonen som har en lønnet stilling og et kontor i Oslo. Kontoret ligger vegg i vegg med andre viktige kulturorganisasjoner i Norge. Dette er nok noe Sverige har sett. I vårt land står visa svakere, men på tross av det har vi vært et forbilde for resten av Norden. Jeg mener vi kan være stolte over å vise "søta bror" veien.

Det nordiske hjørnet

20 år for Viselinja i Kungälv markeres med nordisk hyldnings-CD

Viselinjen på den nordiske folkehøgskolen i Kungälv feirer 20-årsjubileum i år. Nordvisa gir i den forbindelse ut en hyldnings-CD med artister fra hele Norden.